Hva pokker skjedde?

Men hun gir seg ALDRI...

Årets første, og ganske sikkert siste, skitur er unnagjort. Sitter og nyter et glass rødt mens tankene farer tilbake til midten av 70-tallet. Det var da jeg begynte min skikarriere. Hvor mange ganger har jeg vel ikke hørt fra gamle tanter og onkler om da jeg gikk på Kjøsahøgda i en alder av 4-5 år (skikkelig snaufjell OG bratt for de som ikke er kjent på Slettefjell i Valdres). Jeg fortsatte til Raudalen og tilbake til hytta til tante og onkel. Ikke sikker på hvor langt dette var, men det var LITT av en tur for ei lita jente. Ja, jeg var et naturtalent i sporet – derom hersket ingen tvil. Oppoverbakke, nedoverbakke eller lange flater – jeg behersket dem alle. Det fortsatte med skirenn. Og jeg vant – selvsagt. Både jeg og min søster vant alt vi stilte opp på av løp i bygda, og jammen så slo vi de fleste guttene også. Trente gjorde vi aldri, annet enn en og annen fjelltur med pappa. Vi hadde begge våre glansdager en tiårsperiode til vi var omtrent 14 år. Plutselig vant vi ikke alle løpene lenger. Det viste seg at de andre som konkurrerte i Valdres – de gjorde noe som ikke vi gjorde…de trente. Vi gikk hardt ut og lå i tet, men så holdt det visst ikke helt til mål. Det var da søstrene Skeie ga seg med langrenn. For det handlet jo om å vinne…Vi konverterte begge over til håndball.

Det nærmer seg 30 år siden mine glansdager i skisporet, og for å si det forsiktig: Det kjente jeg j…. godt i dag. Visst har jeg trent lår, armer og legger på Elixia i vinter for å forberede kroppen på en skitur som kanskje kom, men hjalp det? Not! Det handler visst om teknikk også. Og langrenn er ikke som å sykle, om noen påstår det.

Det er myyyye brattere enn det ser ut...

Joda, i dag så skulle vi på skitur på Ringkollen. Nydelig vær og løyper. Birkebeiner-ektemannen hadde aller nådigst lånt bort sine gamle birkebeinerski med et lass av birkebeinermerker på. Skiene var velpreparerte (det merket jeg når jeg skled på vaskeromsgulvet i «smøreboden» hans), for han vet av erfaring at bakglatte ski hos fruen fort kan ødelegge skigleden – for å si det forsiktig…. Hans gamle staver, som sikkert koster et par tusenlapper, fikk jeg også låne. Skiskoene var min datters og en 20 år gammel skidress fant jeg også i skapet. Alt lå med andre ord til rette for at fru Tvenge kunne suuuuse bortover løypene på Ringkollen og lange forbi påsketurister med stakkato-gange.

Ok, da er vi klare – KØYRA PÅ NÅ, BESTEMOR TVENGE!!!!

Hmmm…litt ustøe disse racerskiene, men det går seg vel til. Først en liten flate, så kommer de…PÅ REKKE OG RAD…oppoverbakke – nedoverbakke – oppoverbakke – nedoverbakke – oppoverbakke – oppoverbakke – oppoverbakke – oppoverbakke – nedoverbakke….og slik fortsetter det hele jævla runden. Åååååå nå koser vi oss på påsketur…NOT! Hva pokker er kos med å skrææææve oppover i såkalt fiskebein? Hoftene er nær ved å hoppe ut av ledd og anklene har 180 graders vridning. Kan jo ikke være sunt. Jeg kjenner at jeg får lyst til å gjøre slik flere av barna vi møter gjør…slenge meg ned i løypa og grine – jeg gidder ikke mer, dette er så inn i hampen kjedelig og meningsløst. Men jeg gjør det jo ikke. Min birkebeinermann hadde neppe tilgitt meg. Apropos birkebeiner. Hvor inspirerende er det egentlig å gå sammen med en som skøyter glidende opp bakkene – de samme bakkene hvor jeg får hofteprolaps? Ikke veldig. Hvor motiverende er det å gå sammen med en som er født med ski på beina (det er for så vidt jeg også, men jeg mista dem et sted på veien) og gjør sånne elegante bevegelser som viser at han har full kontroll med disse plankene på beina. Jeg kjenner at kontrollen min synker i takt med hans elegante og kontrollerte bevegelser.

Slik ser en birkebeiner ut

Så har vi nedoverbakkene. Jeg klarer meg fiiiint i de bakkene som ikke er så bratte og jeg kan stå i sporet. Det er verre med plogebakkene. Men ikke for det, da får jeg jo hoftene på plass igjen en liten stund – før de igjen skletter ut på motsatt side. Men sånn sett er det jo greit med omtrent annenhver opp- og nedoverbakke. Holder kroppsdelene på plass, liksom.

Jeg kom meg velberget frem til Ringkollstua (litt vaffellokking gjør susen). Yeaaaahhhh Wenche, jommen er du god! Nei, Wenche – beklager å måtte fortelle deg sannheten, men du er nok ikke hva du engang var i skisporet. – Nei, jeg er nok ikke det. Jeg synes det rett og slett er skit kjedelig å gå på ski, og spesielt når jeg må gå med en som KAN gå på ski…og det kan de jo disse birkebeinerne. MEN på AFTERSKI, DER er jeg god :-)